Løpet Nemea-Olympia går mellom stadion i gamle Nemea og stadion i Olympia. Vi kommer med buss til Nemea stadion en time før start. Der blir vi underholdt av en professor som holder foredrag om utgravinger og gamle øvelser og seremonier. Etter foredraget blir alle løperne presentert, og vi går to og to ut av anlegget mot start som er på veien rett utenfor.
Starten går 14.30. Jeg står helt bakerst i feltet. De første 2 km tar jeg det veldig rolig. Kroppen skal venne seg til å røre seg. Etterhvert øker jeg farten litt, og avanserer langsomt i feltet. 100 meter foran meg ser jeg Helle og Anders fra Danmark. De løper alltid sammen og i dag har de hatt stor fart fra start.
Første check point eller saftstasjon er Nemea, etter 5,7km. Jeg løper rett forbi. Neste stasjon er etter 13.3km., og halvliteren med vann som jeg har med bør holde dit.
Alle saftstasjonene er i byer eller landsbyer langs ruten, så noen steder er de veldig tett, mens det andre steder er vel langt imellom.
De første timene holder jeg samme farten som danskene. Jeg ser dem 100-200m foran meg. Men når terrenget begynner å stige etter 20 km passerer jeg dem. Vi løper etterhvert i terrenget og har fenomenal utsikt. Landskapet er grønt og frodig og blomster er det overalt. Etter en bratt nedfart kommer vi etterhvert på asfalt igjen inn mot landsbyen Platani. Her tar jeg meg tid til å spise litt. Det er 13km til neste landsby, og det går nesten bare oppover i ulendt terreng, så energi trengs. Mens jeg spiser blir jeg passert av den første damen, tyske Elke Strecher. I bakkene etter Platini blir jeg forbiløpt av flere løpere. Blandt annet Ari Mustala fra Finland.
Og da jeg kommer inn på stia etter et dobesøk i buskene har jeg blitt tatt igjen av tre grekere som løper sammen. En av dem er Dimitris som jeg kjenner fra Bislett. De siste km mot Kandyla går nedover på asfalt. I Kandyla har jeg lagt ut hodelykt og langermet genser. Jeg tar lykten på hodet og knytter genseren rundt livet. Så spiser jeg litt før jeg løper videre. Den neste landsbyen kommer etter 6km. Jeg stopper ikke der, men løper videre til Levidi. Sola går snart ned og en halvliter vann holder fint i 12 km. 2 km før Lividi begynner den lengste bakken i løpet. Ved bunnen av denne bakken tar jeg igjen Aleksander Falkov. Russeren er en meget erfaren og god ultraløper som vi ofte treffer på løp. Men denne gangen har han nok startet for hardt. I Levidi tar jeg meg tid til å spise spagetti og suppe. Det er 23km til neste matstasjon, og de første 12 km går oppover på en forferdelig dårlig vei. Sola har gått ned når jeg starter turen oppover, og selv med hodelykt er det vanskelig å se detaljene i veien tydelig. Jeg sparker i steiner i ett sett, så tærne blir etterhvert såre og ømme. Etter det som virker som en evighet når jeg til slutt toppen av bakken. Derfra er det 11km nedover på asfalt til Vytina. Det var her jeg stoppet for to år siden, men i år er det ikke aktuelt. Neste by er Magouliana, 13km opp i fjellsida. Vi løper på asfalt og jeg gleder meg over det. Men det var nok ikke bare asfalt vi skulle løpe på. Arrangøren kaller det "dirt road" på engelsk, men steinveger hadde vært mer treffende. Mange steder er det vanskelig nok å gå.Løping er umulig. Og jeg sparker i steiner hele tiden, selv om jeg blir mer forsiktig etterhvert som tærne blir ømmere og ømmere. I løpet av natten bestemmer jeg meg for at dette løpet er for hardt. Jeg skal ikke tilbake hit.
Jeg er glad for at jeg la ut genseren, for natten ble iskald. Mesteparten av natta løp jeg med ermene trukket ned over hendene.
Utpå morgenkvisten kommer jeg inn til Tropea. Matstasjonen har flytten inn i en bar, og det er fyr på peisen. Romaneren Jozsel løper akkurat videre når jeg kommer, og inne finner jeg spajolen Eusebio Bochons og Elke Strecher. Jeg hadde feilberegnet avstandene på natten, og var helt tom for energi, så jeg må ta en lengre matpause. Men jeg skjønner at jeg for øyeblikket løper raskere enn disse løperne som jeg ikke har sett på mange timer. Det er litt tungt å komme igang igjen etter pausen, men etterhvert går det greit. Nå begynner det også å bli lyst. Da blir alt mye enklere, ihvertfall før sola begynner å ta for alvor.
Den neste matstasjonen kommer etter tre km , så den hopper jeg over, og løper direkte til Doxa.
Rett før Doxa passerer jeg Elke, og Eusebio og Jozsel er på stasjonen da jeg kommer fram.
Vi fire løper sammen til neste landsby, som er 3 km unna. Der stopper de andre, mens jeg løper videre til Kastraki. Det er nå bare 35km igjen og jeg føler meg i fin form. Jeg øker farten litt for å legge litt avstand mellom meg og de jeg nettopp har passert. Vil helst ikke være en inspirerende rygg for noen.
Det går greit til km.160. Planen var at jeg skulle ha litt ekstra på lager hvis det var noen plasseringer å sloss om. Jeg visste nå at jeg var nr 5, 30 minutter bak fjerdemann. Så jeg stoppet ikke lenger enn nødvendig. Ifølge kartet var det flatt terreng mot mål. Men løypa var lagt om siden kartet var tegnet. og det bar opp i høyden igjen. Da jeg endelig kom fram til Mouria, 8 km før mål, var jeg helt tom igjen. Jeg måtte sette meg ned og presse litt tørt brød i meg. Det tok meg meg 10min. å komme til hektene, så jeg kunne løpe videre. Den siste stasjonen var bare 3 km før mål. Jeg tok med meg en flaske vann og løp videre. En kilometer igjen ser jeg Kronos Hill rage i landskapet. Akkurat da synes jeg den er utrolig flott, selv om den er helt snau etter skogbrannen som herjet her i fjor. Det siste stykket er bare artig å løpe, og når jeg kommer fram til den gamle olympiastadion er jeg i fin form.
5.plass i dette løpet er jeg kjempefornøyd med. Etter å ha sjekket inn på det flotte hotell Europa som ligger nydelig plassert i åsen over Olympia by, tatt en dusj og hvilt litt, går jeg ned og møter Ria når hun kommer inn. Hun blir nr 3 av damene. Flott gjort.
Også Eiolf har vært travel denne helga. Han løp 48-timers løp på Bornholm. Der fikk han se på nært hold hvordan verdens beste ultraløper Yannis Kouros løper. Kouros løp fantastike 433km, mens Eiolf ble nr3 med sterke 344km. Det er norsk rekord, og nest beste nordiske resultat.
Etter å ha fått løpet litt på avstand, dvs neste dag, tenkte jeg at kanskje kommer jeg tilbake allikevel. Det var jo ikke SÅ ille. Og så synes jeg det er fantastisk å være i Olympia. Og hvis man allikevel skal dit kan man jo liksågodt springe dit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar